Da jeg var tolv år gammel og bodde i USA, snakket jeg med noen som hadde lest en bok på skolen som handlet om «gypsies». Jeg husker at jeg tenkte: «Det er jo mitt folk!» säger Miriam Aurora Hammeren Pedersen.
Jeg vokste opp med å høre at min mormor, som var født i et arbeiderklassestrøk på Oslos østkant, var av romanislekt. Jeg så ingen grunn til å tvile på at det var sant, for det var jo tross alt min mormor selv som hadde fortalt det, og andre familiemedlemmer var enige. Den gangen var det et faktum, en selvsagt ting. Å omfavne romani-tilhørighet i voksen alder har imidlertid vært en lang reise. I denne teksten vil jeg beskrive denne reisen. Jeg skriver i håp om at andre der ute kan kjenne seg igjen i mine tanker og refleksjoner, og kanskje til og med dra nytte av dem i sin egen identitetsprosess.
Røttene
Gjennom mange år har jeg jobbet med å komme til bunns i hvorvidt mormor faktisk var av reisende slekt.[1] Dette har vært et komplisert arbeid med mange blindspor og frustrasjoner underveis, og det har vært perioder hvor jeg har oppriktig har tenkt at det ikke var noe å finne. Ut fra det jeg vet i dag, ser det imidlertid ut til at familiehistorien alltid var sann.
Det er usikkerhet knyttet til hvem som var mormors biologiske far, men begge de to sannsynlige farskandidatene ser ut til å være av svensk romani-avstamning. Mormors «offisielle» far, som hun vokste opp med, var oldebarn av svenske innvandrere som i flere år bodde på en husmannsplass i Våler i Østfold ved navn Tatermyr. Jeg mener mye tyder på at denne familien delvis var av värmlandsk reisende opphav, selv om det er vanskelig å bevise fullt ut. Bostedet er i seg selv interessant i så måte. Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) har registrert Tatermyr som ett av «taternes kulturminner i grenseområdet mellom Norge og Sverige»,[2] og plassen er i tillegg nevnt på Reisendekartet.[3]
Mannen som blir sagt å være mormors biologiske far var på sin side antagelig tippoldebarn av en romsk kvinne som vokste opp som adoptivdatter hos fastboende husmannsfolk i en bygd i Dalsland i Sverige. Blant hennes aner – en blanding av finske kalé-romer, sinti, og svenske resanderomer – finner vi gamle og velkjente romske slektsnavn som Roos, Frantzwagner, Klarin, Reiner og Lindgren.
Det kan også godt hende at det skjuler seg romani-aner i andre deler av mormors slekt, eller på andre sider av familien vår, uten at deres etnisitet er dokumentert i offisielle kilder. At umarkert etnisitet må bety «etnisk norsk» er en vanlig, men problematisk antagelse, noe jeg har skrevet om tidligere.[4]
Følelsen av tilknytning vokste tidlig til å bli en genuin og sterk interesse for romanifolkets historie, kultur, språk og samtidssituasjon. Som fjortenåring lånte jeg Ludvig Karlsens ordbok Tavringens rakripa på Gjøvik bibliotek, og brukte den til å lære meg så mye jeg kunne av det norske romanispråket. Gjennom tenårene hørte jeg på romsk musikk fra Serbia, Makedonia, Ungarn og Tsjekkia, musikk som fikk meg til å føle meg som del av et fellesskap på tvers av landegrenser. Da jeg var i tjueårene var jeg en stund medlem av en norsk romani-organisasjon (som dessverre ikke eksisterer lenger) hvor jeg fikk muligheten til å lære mye om både språk, historie og kultur.
Første gang jeg skrev offentlig om familiens historie om romani-opphav var i et blogginnlegg i februar 2013 om antisiganisme i USA, og følelsen av tilknytning til romanifolket var en indirekte grunn til at jeg valgte romsk inkludering som tema for mitt mastergradsprosjekt i sosialantropologi.
Å kalle seg reisende
At familiens historie om romani-opphav har formet mine interesser og livsvalg på vesentlige måter, er det ingen tvil om. Likevel har jeg lenge grublet på om jeg virkelig har «lov» til å anse meg som en del av romanifolket. Jeg har ikke fått språket og det tradisjonelle levesettet inn med morsmelken, og detaljene rundt selve slektstilknytningen vår har, som nevnt, vært usikre. Spør du folk i familien om vi er av romanislekt, vil nok mange av dem svare ja – men jeg er definitivt den personen i familien vår som er mest opptatt av denne delen av vårt felles opphav. Min mormor er ikke blant oss lenger, og de andre snakker sjelden om disse tingene nå for tiden.
Den 13. februar 2022 leste jeg Eline Grønvolls kronikk i nettavisen iTromsø, hvor hun stiller spørsmålet: «Er det greit om jeg kaller meg same?»[5]
«Ikke kan jeg språket, ikke har jeg kofte, jeg har ikke ukentlig angst over at språket mitt og kulturen min kan forsvinne, og jeg har ikke opplevd å jevnlig ha blitt tråkket på på grunn av min etnisitet», skriver Grønvoll. «Har jeg da rett til å kalle meg same?»
Hun beskriver sin opplevelse av sin egen samiskhet slik:
«Noen har arvet skammen, andre føler ikke tilhørighet til det samiske, og det er naturlig og helt greit, noen bærer på en stor stolthet over å ha tatt det samiske tilbake. Personlig leter jeg fremdeles etter min plass i alt dette. Kanskje kan det beskrives som en komplisert form for lengsel.»
Det er som om jeg skulle sagt det selv. Ikke om det samiske, men om det romske. Jeg har kjent på den samme kompliserte lengselen som Grønvoll skriver om. Ønsket om klarhet i stedet for vaghet. Ønsket om å kunne omfavne. Ønsket om å kunne ha et håndfast forhold til opphavshistoriene jeg fikk høre som barn.
Og det er også der jeg til slutt har endt opp – tilbake hos mormor. Fordi romani-opphavet ga mening for henne, og påvirket hennes selvforståelse, har jeg med tiden gitt meg selv lov til å føle eierskap til det, jeg også, gjennom henne. Samme hvor rotete og komplisert alt sammen er, og samme hvor mye eller lite disse tingene betyr for andre i familien.
For ikke lenge siden snakket jeg med Britt-Inger Hedström Lundqvist, som er ansvarlig utgiver for DIKKO, og som selv er reisende. Hun ble svært interessert da jeg fortalte at jeg har reisende slektsopphav, og jeg spurte henne rett ut: Kan jeg, med min historie, egentlig anse meg som reisende? Og kan jeg i så fall snakke høyt om det?
Britt-Inger svarte: «Om du känner dig som resande och identifierar dig med den gruppen så är du det och då anser jag att du också har rätten att berätta om det och vara stolt över det. För mig är du resande och har all rätt att kalla dig det.»
Hun minnet meg også på noe annet viktig, nemlig at det ikke uvanlig at medlemmer av samme familie kan kjenne ulikt på identitet og tilhørighet. Dette illustreres også på en fin måte i NRK-dokumentarserien Den stille kampen/Jaskes dáistaleapmi, hvor vi ser at tilknytningen til det samiske oppleves svært forskjellig blant ulike medlemmer av en familie i Manndalen i Kåfjord.[6]
Jeg definerer min etniske tilhørighet som en blanding av norsk, romani og skogfinsk. Det har jeg gjort i noen år nå, og det føles riktig for meg. Jeg har også andre etniske grupper i anetreet mitt, men det er disse tre gruppene jeg har et aktivt og levende forhold til. I dag er jeg omsider blitt komfortabel med å snakke høyt om alle disse aspektene ved meg selv, inkludert den reisende delen av mitt opphav – og jeg er åpen om at jeg anser meg som en del av romanifolket. Dette former naturligvis hvordan jeg ser på min egen plass i historien og samfunnet. Romanifolkets historie er også min historie. Jeg står ikke utenfor og ser inn i noe fremmed; jeg er selv et ledd i en rekke av mennesker som strekker seg tilbake til utvandringen fra India for tusen år siden. Og det er en del av det som gjør meg til meg.
Synlighet og stolthet
Ettersom jeg i hovedsak er oppvokst med det som kan kalles norsk majoritetskultur (i alle fall ikke-romsk kultur), er jeg opptatt av å ikke framstå som en representant for romanikulturen eller snakke på vegne av gruppen i politiske diskusjoner og debatter. Rollen som talsperson er det andre som skal ta. Min rolle er i all hovedsak å lytte og lære, noe jeg forsøker så godt jeg kan.
Det jeg selv kan bidra med, er positiv synlighet og stolthet.
I Norge er romani-minoritetene[7] (romer i vid forstand, slik ordet brukes i Sverige) fremdeles svært marginaliserte, om mulig i enda større grad enn i Sverige. Romsk bakgrunn og tilknytning blir i majoritetsbefolkningens øyne ofte sidestilt med sosiale problemer og kriminalitet. «Vi tror at vi får en bedre fremtid hvis samfunnet ikke vet at vi er romer», skriver 17 år gamle Amorina Lund, som er norsk-svensk rom, i et innlegg i VG 11. februar i år. I innlegget tar Lund til orde for et større fokus på antisiganisme i Norge. Antisiganisme er en samlebetegnelse for fordommer, hat-tale og propaganda mot romer/romanifolk.[8]
Frykten for stigmatisering og diskriminering er velbegrunnet, for antisiganismen lever i beste velgående i Norge i dag, og er rettet mot alle romani-grupper, både norske romer og romanifolk/tatere og ikke minst tilreisende romer fra andre europeiske land. Fordommer og negative holdninger er utbredt,[9] og så sent som i 2014 ble en kvinne nektet jobb som taxisjåfør fordi hun var reisende.[10]
På dette området har romanifolkets situasjon noe til felles med situasjonen for transpersoner. Vi transpersoner forbindes ofte, akkurat som romanifolket, med ting majoritetssamfunnet ikke liker. Sammen med mange andre har jeg i flere år forsøkt å bidra til å motarbeide de negative stereotypiene av transpersoner, blant annet gjennom det som kan kalles synlighetsaktivisme – å være synlig som transkvinne på arenaer hvor transpersoner ofte er usynlige, for eksempel i den akademiske verden. Synlig på en positiv måte, men også på min egen måte.
For å få bukt med diskrimineringen mot romanifolk, og for å bekjempe antisiganistiske fordommer, trengs det omfattende holdningsendringer blant majoritetsbefolkningen (og også blant ikke-romske minoritetsgrupper, noe som ofte glemmes). Som del av dette mener jeg det er viktig at alle vi som på en eller annen måte har romsk eller reisende tilknytning er åpne om dette, dersom det er trygt for oss være åpne. At vi som har energi og mulighet til det, gjør oss selv synlige, og snakker om tilknytningen vår med stolthet.
Jeg spør meg selv: Hva er egentlig alternativet? Å late som at jeg ikke har noen forbindelse til romanifolket i det hele tatt? Å ta avstand fra alt romsk?
Avstandstagen ville kanskje gitt en kortsiktig, overfladisk komfort – og jeg kunne lett kommet unna med det. Man kan ikke se på meg at jeg har tilknytning til romanifolket, og livsstilen min bryter med mange stereotypier om hvordan romanifolk «skal» leve.
For meg er det imidlertid bare én ting som er riktig, nemlig å være meg selv fullt og helt.
Romanifolket – ja, det er også mitt folk.
Miriam Aurora Hammeren Pedersen
redaktionen@dikko.nu
[1] Takk til slektsforskerne Kai-Samuel Vigardt, Jonny Mydland og Britt-Marie Nordin for uvurderlig hjelp i dette arbeidet.
[2] Lorspeilet juni 2009, s. 7.
[3] https://reisendekartet.no/plasser/tatermyr/ (hentet 15.2.2022)
[4] https://maddam.no/2021/03/skinnet-bedrar-usynlige-etniske-minoriteter-i-norge/ (hentet 16.2.2022)
[5] https://www.itromso.no/meninger/i/QyWBqR/er-det-greit-om-jeg-kaller-meg-same (hentet 15.2.2022)
[6] https://tv.nrk.no/serie/den-stille-kampen/sesong/1/episode/1 (hentet 16.2.2022).
[7] Norske myndigheter definerer romer (etterkommere av vlax-romer som kom til Norge på 1800-tallet) og romanifolk/tatere (etterkommere av romanifolk som kom til Norge på 1500-tallet, tilsvarende resanderomer i Sverige) som to ulike nasjonale minoriteter.
[8] https://snl.no/antisiganisme (hentet 27.2.2022)
[9] Se bl.a. https://www.nrk.no/osloogviken/vil-bygge-tillit-til-taterne-1.12748869 og https://www.aftenposten.no/norge/i/3j09EM/forsker-nordmenn-er-sjokkerende-negative-til-romer (hentet 16.2.2022)
[10] https://www.nrk.no/innlandet/nektet-jobb-fordi-hun-er-tater—politiet-henla-saken-1.12250755 (hentet 15.2.2022)
Att vara en oberoende tidning kostar pengar så vill du hjälpa oss med att betala vårt fika får du gärna swisha en slant till 123 242 83 40 eller bg: 5534-0046
Vill du annonsera eller sponsra, synas eller höras i våra media?
Kontakta oss på redaktionen@dikko.nu
eller ring 0768 44 51 61
IBAN: SE19 9500 0099 6042 1813 4395
BIC: NDEASESS
