Som fattig er du alene i denne verden av Doina Bobu

pixabay

Magasin DIKKO utlyste en novelltävling för dig som tycker om att skriva. Novelltävlingen är planerad att vara återkommande varje vår. Novelljuryn bestod av Jack Rosell, Johanna Olsson, Linda Lundqvist, Anna Rohdin, Lillemor Holmlund och Britt-Inger Hedström Lundqvist.

På delad tredje plast kom Doina Bobu med Som fattig er du alene i denne verden

Det er mandag morgen og jeg har dratt opp til Ekeberg for å samle panteflasker fra søppelbøtter, busker og gressplener. Jeg har med meg en plastikkpose og jeg er nøye med å ikke pådra meg oppmerksomhet. Likevel, plutselig dukker det opp en pent kledd norsk mann. Han sier ting jeg ikke skjønner, men måten han sier det på gjør at jeg forstår. Han kaller meg «Gypsy» og sier «Off, away»! Han drar i posen med flaskene jeg har plukket og sier at jeg skal gi den til han. Han dytter meg i kroppen og jeg føler meg som om det er jeg som er søppelet. Jeg ber han om å «leave me alone» og sier «I dont steal». Jeg spør han om han er rasist og han svarer «Ja, jeg er rasist!».

Hva er det som driver et menneske til å behandle meg slik? Jeg har ikke gjort noe feil. Jeg prøver bare å overleve. Denne hvite, pene mannen har alt det jeg ikke har. Han kan til og med gå inn på hvilken som helst bar eller restaurant i byen å be om et glass vann eller bruke doen. Det får ikke jeg lov til. Forsøker jeg, blir jeg bare bedt om å gå vekk. Jeg er bare en «Gypsy»!

For eksempel, visste du at de offentlige doene i byen er utstyrt med visa kort/betalingsautomater? Hva med oss som kun har mynter, hvor skal vi gå på do? Hvis vi går i byen eller i skogen får vi jo bot!

Seinere samme uke sitter jeg og tigger ved Jernbanetorget. Jeg har kopp og et bilde av barna mine foran meg. Jeg plager ingen, jeg bare sitter der. Igjen kommer det en (annen) pent kledd norsk mann. Han sparker på koppen min slik at alle pengene faller ut på gata. Så tramper han på bildet av barna mine å går sin vei uten å se på meg. Jeg føler meg knust! Jeg er allerede sliten av livet jeg lever, av at barna mine venter på meg og at jeg trenger disse pengene. Jeg trenger ikke at folk hater meg i tillegg.

Så skjer det fine denne uken, en annen hvit og pent kledd mann bøyer seg ned, samler sammen pengene mine, som ligger spredt utover på gata, og legger dem tilbake i koppen min. Han tar opp bildet av barna mine og sier noe jeg ikke skjønner men, som jeg kan se i blikket hans, er noe fint jeg trenger å høre.

Vi «Gypsies» blir gjerne omtalt som en gruppe, og som dårlige mennesker. Men se innad! Hvordan disse norske mennene oppførte seg representerer alle mennesker. Ikke alle er slemme, ikke alle er dårlige, det finnes også de ærlige og omtenksomme mennesker. Blant nordmenn, og blant alle oss andre.

Forskjellen mellom oss som tigger og de fra Romania som er kriminelle er at de kriminelle driver en business. Vi som tigger vi tigger og samler flasker. Vi leter i søppel. En som er kriminell skulle aldri fornedre seg selv med å gå i søpla.

Som fattig er du alene i denne verden. Fordi rike mennesker hverken i Romania eller Norge, eller andre steder i verden, ønsker å hjelpe oss, de vil ikke se på oss. De rike menneskene jager oss vekk. Til og med rike Roma i Norge og Romania jager oss vekk. Vi blir behandlet som søppel. Det er som om vi ikke eksisterer i denne verden, som om vi er usynlige.

Folk i storsamfunnet tror at vi er dårlige mennesker som driver med dårlige ting. Men det er ikke sant. Vi er mennesker som tror på gud og som prøver å overleve i denne verden. Vi stjeler ikke. Vi driver ikke med business.

Vi er fattige og vi venter på at verden vi bor i skal våkne opp og se at vi er mennesker, at verden skal behandle oss på lik linje med alle andre.

Vi tigger for at barna skal få en bedre fremtid en oss. For at de skal kunne gå på skole. Vårt liv hjemme er som en dårlig drøm. Vi trenger penger til alt av grunnleggende behov; mat, klær, skolebøker. Ingenting er gratis i Romania. Vi betaler for rengjøring av skolen, for penner, for maling av vegger. Barna kan ikke gå til skolen i dårlige klær, da blir de stigmatisert. Vi trenger penger til lys, til ved, til å bygge våre egne hus.

Jeg er fattig, jeg eier ikke hus. Jeg bor med barna hos broren min. Vi bor 10 barn og 8 voksne i et hus på 30 kvadrat meter. Huset har to små rom og et lite kjøkken. Jeg har ikke dusj, ikke rinnende vann. Vi har elektrisitet men den er dyr. Jeg har en tv og en lampe.

Jeg føler meg som en hund og noen dager ønsker jeg å dø. Jeg tenker på barna hjemme og at jeg ikke klarer å tigge nok penger til å hjelpe dem. Jeg tenker på at jeg ikke er sammen med dem, at de lever et liv uten mamma.

Jeg forteller alt dette sånn at du skal skjønne at vi som tigger kommer til Norge for å overleve livet i Romania. Dette er min historie og slik er også situasjonen for alle de andre som tigger på gata i Norge.

Diktert av Doina Bobu, oversatt til Norsk av Johanna Eidse-Frænkel i Kirkens Bymisjon

Redaktionen
redaktionen@dikko.nu

Ps.
Vill du vara med och bidra till vinsten för novellerna i framtiden?
Swisha till 123 242 83 40 eller bg: 5534-0046 märk med NOVELL
Eller kontakta redaktionen@dikko.nu
Det går också att skicka ett sms till 076 844 51 61 så ringer vi upp.
Ds.


Att vara en oberoende tidning kostar pengar så vill du hjälpa oss med att betala vårt fika får du gärna swisha en slant till 123 242 83 40 eller bg: 5534-0046

Vill du annonsera eller sponsra, synas eller höras i våra media?
Kontakta oss på redaktionen@dikko.nu
eller ring 0768 44 51 61

IBAN: SE19 9500 009
BIC: NDEASESS