Mye har skjedd i senere tid når det gjelder minoritetsarbeid og minoritetsbevissthet i den norske LHBT-bevegelsen. Norge har i dag særskilte interesseorganisasjoner for LHBT-personer (i norsk sammenheng ofte kalt skeive personer) med samisk bakgrunn, med muslimsk tro, og med innvandrerbakgrunn. Vår organisasjon FRI – Norges største og eldste organisasjon for LHBT-personer – har de siste par årene begynt å legge mer og mer eksplisitt vekt på interseksjonalitet, flerminoriteter og sammensatt diskriminering som temaer som gjennomsyrer alt vårt arbeid. Til tross for denne framgangen er det likevel én gruppe som fremdeles framstår som påfallende usynlig i norsk skeiv sammenheng, nemlig romer.
Mange skeive blant nasjonale minoriteter
Enhver gruppe mennesker har sin andel LHBT-personer, og det er ingen hemmelighet at det lever skeive med romsk bakgrunn også i Norge. I den store forskningsrapporten Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår (Anderssen, Eggebø, Stubberud og Holmelid 2021), som ble lansert i juni i fjor, kommer det for eksempel fram at andelen som anser seg for å tilhøre en nasjonal minoritet faktisk er høyere blant binære transpersoner enn blant befolkningen forøvrig. Dette gjelder også de som identifiserer seg som romer og romanifolk/tatere.
Å synliggjøre skeive med romsk bakgrunn i Norge er et arbeid som burde startet for lenge siden, men som nå omsider er kommet på dagsordenen i det skeive organisasjonsmiljøet.
En internasjonal konferanse
Mandag 24. januar 2022 arrangerte FRI, i samarbeid med den tsjekkiske organisasjonen ARA ART, en rundebordskonferanse om LHBT-personer med romsk bakgrunn i Norge. Det var i utgangspunktet tenkt som en nasjonal konferanse med fokus på Norge, men endte opp med å bli en internasjonal samling med deltakere fra fem ulike land. Forskeren Lucie Fremlová representerte ARA ART, og presenterte blant annet funnene i organisasjonens nye analyserapport om situasjonen for skeive romer i Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Alex Johnsen og Balder Carstens Hasvoll representerte Romano kher, det romske kulturhuset som nylig ble startet opp i Oslo og som fungerer som et samlingspunkt for norske romer. Videre hadde vi æren av å ha med tre romske deltakere fra andre europeiske land: Maria Dumitru, rumensk-romsk kjønnsviter og interseksjonell feminist; Alba Hernández, spansk-romsk kjønnsviter og feminist; og Rufat Demirov, makedonsk-romsk statsviter og aktivist. I panelsamtalen på slutten av konferansen deltok også FRIs leder Inge Alexander Gjestvang, som snakket på vegne av organisasjonen FRI og bidro med perspektiver fra det større skeive miljøet i Norge. Gjestvang uttrykte at romsk tematikk, og tematikk knyttet til nasjonale minoriteter mer generelt, er noe han ønsker at FRI skal jobbe mer med.
Jeg stilte som ordstyrer for konferansen, og det var også jeg som hadde hovedansvaret for planleggingen og koordineringen av selve arrangementet. Grunnen til at jeg endte opp i denne rollen er fordi jeg har jobbet mye med romani-tematikk tidligere. Dette har vært både i faglig sammenheng (som student og sosialantropolog) og i privat sammenheng (jeg identifiserer meg som norsk, romani og skogfinsk, og har gjennom årene knyttet kontakter i romani/resande miljøer i både Norge og Sverige). Under planleggingsprosessen fikk vi svært god og verdifull hjelp av Solvor Mjøberg Lauritzen som jobber ved Södertörns högskola og MF vitenskapelige høyskole, og som kontaktet FRI på eget initiativ.
Med den nasjonale minoriteten romer som utgangspunkt
Situasjonen for romani-befolkningene i Norge og Sverige skiller seg fra hverandre på vesentlige måter, blant annet når det gjelder begreper og definisjoner. I Norge opererer man med et skille mellom den gruppen som offisielt kalles romer – etterkommere av vlax-romer som ankom Norge på 1800-tallet – og den gruppen som offisielt kalles «romanifolket/taterne» (samme gruppe som på svensk kalles resanderomer, og som har levd i Norge siden 1500-tallet).1 Begge gruppene er romanifolk (romer i vid forstand, slik begrepet brukes i Sverige) og deler et felles opphav, men på grunn av historiske og politiske omstendigheter i Norge har gruppene levd svært adskilt og har i dag lite kontakt med hverandre. De regnes derfor som to ulike nasjonale minoriteter i norsk sammenheng. Det lever også romer i Norge med bakgrunn fra en rekke andre land, inkludert eks-Jugoslavia, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Finland, Sverige og Russland, men disse har ikke status som nasjonal minoritet.
Konferansen 24 januar endte opp med å fokusere på de romene som har status som nasjonal minoritet i Norge, det vil si vlax-romer. Vi ville i utgangspunktet også gjerne invitere representanter for romanifolket/taterne, men fant dessverre ingen i vårt (riktignok begrensede) nettverk som hadde ønske om eller mulighet til å snakke på vegne av denne gruppen.
Konferansen ga grobunn for mange konstruktive samtaler og diskusjoner. Ett av temaene det ble snakket mye om var det sterke kulturelle og religiøse tabuet mot å snakke åpent om skeivhet blant norske romer (et tabu som også finnes blant romanifolket/taterne), samt deres historisk begrunnede mistillit til – og frykt for – det norske storsamfunnet. Denne mistilliten og frykten bunner i norske myndigheters behandling av norske romer gjennom lang tid, ikke minst erfaringene fra den gangen norske rom kollektivt ble fratatt sine norske statsborgerskap og nektet innreise til Norge på 1930-tallet. Utestengelsen førte til at nesten hele gruppen mistet livet i dødsleirer under Holocaust, og minnet om dette lever videre som et kollektivt traume hos norske romer i dag.
Det skeive miljøet må jobbe aktivt for å bekjempe rasisme og antisiganisme
Hvordan kan man sikre at romske LHBT-personer i Norge, som vokser opp i et lite og tett sammensveiset miljø med svært liten intern åpenhet om skeiv tematikk, får den støtten de trenger slik at de kan leve trygge og gode liv som seg selv? Og hvordan kan man nå fram til disse personene når miljøet de lever i er så avskåret fra samfunnet rundt?
Deltakerne på konferansen kom ikke fram til noe fasitsvar på disse spørsmålene, men det var stor enighet om viktigheten av at det større skeive miljøet først og fremst har et ansvar for å jobbe aktivt for å bekjempe rasisme og antisiganisme i egne rekker, samtidig som at organisasjoner som FRI aktivt må strekke ut en hånd til romske LHBT-personer og vise, i ord og handling, at de er velkomne i det skeive fellesskapet på lik linje med alle andre. Det var i tillegg enighet om at et helhetlig interseksjonelt perspektiv som ser skeive romer som skeive romer (og ikke bare skeive, eller bare romske, eller «skeive pluss romske») er helt nødvendig.
Av samtalene kom det også fram at arbeidet for inkludering har en rent praktisk side: Dersom romske LHBT-personer i Norge støtes ut av det romske miljøet og mister sine familienettverk, må FRI og andre skeive organisasjoner stå klare til å ta dem imot og gi nødvendig emosjonell, sosial og – som en av de romske deltakerne påpekte – kanskje også materiell støtte. I mange andre land har skeive romer stått fram og fått støtte fra sine familier, og det finnes et stort internasjonalt nettverk av skeive romer som det skeive miljøet i Norge kan lære av og samarbeide med.
Nøyaktig hvordan direkte outreach-arbeid kan gjøres i norsk sammenheng på en mest mulig konstruktiv og sensitiv måte, er et spørsmål som må diskuteres og debatteres aktivt i tiden framover. Inntil videre er vi glade for at FRI har knyttet kontakter med viktige organisasjoner som ARA ART og Romano kher, samt med romske LHBT-aktivister fra ulike land.
Så vidt vi vet er dette første gang i historien at skeiv tematikk i romsk sammenheng har blitt diskutert offentlig i Norge. Vi er ennå kun på begynnelsesstadiet, men vi håper at denne konferansen vil bli starten på en større samtale og et større arbeid som vil føre til bedre levekår for, og reell synliggjøring og inkludering av, norske LHBT-personer med romsk bakgrunn – på deres egne premisser.
På vegne av FRI vil jeg gjerne takke alle som bidro til konferansen, enten gjennom direkte deltakelse eller gjennom tips og råd under planleggingsprosessen. Nais tumenge. Pakkrepa.
Miriam Aurora Hammeren Pedersen (rådgiver i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold)
Les mer:
Anderssen, N., H. Eggebø, E. Stubberud, & Ø. Holmelid (2021). Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Universitetet i Bergen (forskningsrapport). URL: https://www.bufdir.no/Bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00005350
Fotnot:
1 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-12-20202021/id2814676/ (Hentet 26.1.2022)
redaktionen@dikko.nu
Att vara en oberoende tidning kostar pengar så vill du hjälpa oss med att betala vårt fika får du gärna swisha en slant till 123 242 83 40 eller bg: 5534-0046
Vill du annonsera eller sponsra, synas eller höras i våra media?
Kontakta oss på redaktionen@dikko.nu
eller ring 0768 44 51 61
IBAN: SE19 9500 0099 6042 1813 4395
BIC: NDEASESS
