DIKKO uppmärksammar språket under rubriken ”Vi måste våga prata om språket”.. Vi vill att man ska kunna diskutera och prata om vårt språk. Något vi måste göra om vi ska kunna revitalisera språket. Vill du skriva om språket kan du skriva till redaktionen@dikko.nu
| To speak Romani is to be genuine | Å snakke reisenderomani er å være ekte | Å rota honka å hortå |
| My name is Hannah Lillian, I was named after my great-grandmother as she was named after her mother before her, two Romanichal travelers skilled in tarot card reading and storytelling, who spoke pogardi-jib to differing levels of fluency. My living family members have complicated or private relationships with our Romani heritage, especially the generations above me who grew up within the culture, so I will not discuss them in this article out of respect for them and focus on my own experiences. | Jeg heter Hannah Lillian. Navnet mitt stammer fra min oldemors som hun fikk navnet fra hennes mor, to romanichal reisende som var flink med tarot-kortlesning og historiefortelling. De to snakket pogardi-jib på ulike nivåer av språkflytende. Mine levende familiemedlemmer har kompliserte eller private forhold med vår romani-arv, spesielt generasjoner eldre enn meg som vokste inn kulturen. Jeg diskuterer dem ikke i denne artikkelen som et tegn på respekt for dem og fokuserer i stedet på mine egne opplevelser. | Manders nav honkar Hannah Lillian. Manders nav avar fann dadendadendeja nav Lillian, å kavas nav ava fann kavas dej, manders dadendadendejandeja. Dåva honka dy hortåste britiske-vavriane som rota pre usiktoe nivåer å fakka ninna tarot-kærtene. Dåva rakkra latsjoaste puckepar (aur som manusj pena to mero). Manders jidoe natar kammar komplisert aur privat lettan ninna våsjnus arv, spesielt generasjonene puroare enn manders som bliddra gavoar andri romano-kulturen. Mero tji randra omtus dåva andri dåva artikkelen fordi mero færnissar å honka respektfull to manders puranoar. |
| I was raised on the outskirts of traveler romani culture. I never had a community to call my own. When I was a late teenager and early 20-something, I tried my hardest to come back into the traveler Romani society and was met with mixed results. Some people met me with open arms, called me “sister” and asked me to be a part of their work. Others cast me away and referred to me as tainted, “not real”, or “a fraud.” Such was how I saw myself after a while. I felt heavy with sadness. The romani identity appeared to be something I had lost now that I was so mixed into the other cultures that make up my genetic and cultural heritage that I could never get back to being part of a Romani community. As a result, I stopped engaging in Romani and traveler activities. | Jeg vokste opp i utkanten av romanikulturen. Jeg aldri hatt en samfunn å kalle mitt eget. Da jeg var i slutten av tenårene og tidlig i tjueårene, prøvde jeg veldig hardt for å komme tilbake i reisenderomanisamfunnslivet og var møtet med blandet resultater. Noen møtte meg med åpne armer, kallt meg som søster og spurte meg å bli med i arbeidet deres. Andre avviste meg eller kalte meg skitten, ikke ekte, eller et bedrageri. Slik så jeg meg selv etter en stund. Jeg følte meg tung av tristhet. Den romani identiteten virket som noe jeg hatt mistet nå som jeg ble så blandet inn i de andre kulturene som utgjør mine genetiske og kulturelle arv at jeg kunne ikke få en måte til å være en del av et romanisamfunn som mine forfedre var. Som et resultat sluttet jeg å engasjere meg i romani og reisende-aktiviteter. | Mero bliddra gavo avri vandiar-kulturen. Mero tji kamma vandri-samfunn honka ninna. Ninna mero honka tenåring å telo andri 20-bæsja, mero kannisa but bliddra ninna andri reisende samfunn-jibenen, men tji but manusj honka låsjano ninna mero. Jekk manusj hilste pre mero ninna vennlig, kara mander “penja” å putja mander å bliddra sikto del andri fakkipan kavas. Vavrie tji kannisa at mero bliddrar andri vandriar samfunn-jibenen. Desjno penna at mero honkar fulanot, “tji hårta” aur “jikk leiar.” Sakus bliddra hvordan mero pinja mero honka pallan jikk stund. Mero bliddra dråvint. Vandriar identitet virke å honka savo sikto mero honka misjtra ninna at mero bliddra but blandet andri vavrie kulturene sikto utgjør manders arv at mero tji kannisa bliddra ninna vandriar samfunn-jibenen. Sikto mero rikkra oppri å bliddra ninna but romano å vandriar aktivitetene. |
| There are consequences of not knowing ourselves. In Alaska, the Central Council of Tlingit and Haida Indian Tribes’ President Chalyee Éesh Richard Peterson called for increased cultural reflexivity in 2018 when discussing the mental health and addiction challenges of Alaska’s native youth. Peterson attributed the development of these substance abuse issues in his tribe’s young people to intergenerational trauma and cultural confusion stemming from colonization, residential schooling, and forced assimilation from the dominant US-American authority. Peterson orated, “That scar, that hurt, that trauma is passed down, you know, and you don’t even understand necessarily why. But it surfaces” (Stremple, 2021). Peterson described a path toward healing this trauma by restoring cultural awareness and strengthening ethnic identities. “When we know our language(s) and our cultures, we don’t hurt ourselves” (Stremple). | Det finnes konsekvenser for oss som vet ikke hvem VI er fra eller hvem vi stammer fra. I Alaska ba Central Council of Tlingit og Haida Indian Tribes president Chalyee Éesh Richard Peterson om økt kulturell refleksivitet i 2018 når han diskuterte psykisk helse og avhengighetsutfordringer til Alaskas urfolksungdom. Peterson tilskrev utviklingen av disse rusproblemene hos stammens unge mennesker til intergenerasjonelle traumer og kulturell forvirring som stammet fra kolonisering, internatskole og tvungen assimilering fra den dominerende amerikanske myndigheten. Peterson uttalte, «Det arret, det vonde, det traumet er gått i arv, vet du, og du forstår ikke engang nødvendigvis hvorfor. Men det dukker opp” (Stremple 2021). Peterson beskrev en vei mot å helbrede dette traumet ved å gjenopprette kulturell bevissthet og styrke etniske identiteter. “Når vi kjenner språke(t/ne) vår(t/e) og våre kulturer, skader vi oss ikke.” (Stremple). | Dåva honkar konsekvenser for gaer som tji jana å honka. Andri Alaska, dåva Central Council of Tlingit and Haida Indian Tribes’ President Chalyee Éesh Richard Peterson pena at butare kulturano-refleksipa honkar hårtaste andri 2018 ninna lo penna omtus psykisk helse å rus utfordinger blant urfolks-ternoe andri Alaska. Peterson ifølge dåva rusproblemene blant urfolks-ternoe stammer fann intergenerasjonelle traumer å kulturell forvirring tilknyttet to kolonisering, internat-drabbra-hisjpa å tvungen assimilering fann dåva dominerende amerikanske myndigheten. Peterson penna, at “Dåva tjingripa, dåva miak følelsen, dåva trauma honkar arvet, å dero tji jana jikk-volta hasjta. Men, dåva trauma dukker opp” (Stremple, 2021). To Peterson, honkar dråmmen mottri å summa dåva trauma involverende kulturell bevissthet å styrke etniske identiteter. “Ninna våsnjus janar våro tjibb å kulturer, våsjnus tji skade våro sålus.” (Stremple) |
| I moved to Norway for the first time in 2019, and it was through the Norwegian Traveler Community I found a culture I could contribute to as a Romani-descendent and I am so grateful for them. My complicated and mixed identity is accepted for as is my desire to serve our traveler minority languages. I didn’t plan to become an activist for Rotipa (called resänderomani [lit. traveler-Romani] in Sweden), I just found that as I met more travelers, when we spoke together in Romani the conversations became deeper and more intimate. I learned more Rotipa as I wanted to have better conversations with travelers in our language. For me, Romani became the language of the heart and of radical truth-telling. When I speak Romani, whether the dialect of my ancestors or others, I feel I am home. | Jeg flyttet til Norge for den første gang i 2019, og det var gjennom det Norske Vandriar samfunnet jeg fant et samfunnslive jeg kunne bidra til som en romani-etterkommer, og jeg er så takknemlig for dem. Min komplisert og blandet identitet er akseptert samme som mitt ønske om å tjene våre reisende språk. Jeg hadde ingen plan om å bli aktivist for rotipa (som heter resänderomani i Sverige), men jeg fant bare ut at etter hvert som jeg møtte flere reisende, da vi pratet sammen i rotipa, ble samtalen dypere og mer intim. Jeg lærte mer rotipa ettersom jeg ønsket å ha bedre samtaler med reisende på språket vårt. For meg er rotipa hjertets språk. Når jeg snakker romani, enten det er på mine forfedres dialekt eller andre, føler jeg at jeg er hjemme. | Mero ava to Norge pre doa vagoste gang andri 2019, å ninna vandriar samfunnet døy, mero kammar latja jikk vandri-kulturipa at mero nasjtar bidra to sikto romano-etterkommer, å mero honkar but parklipa to desjno. Manders kompliserte å blandede identitet honkar akseptert for dåva savvrige sikto manders kammlipa omtus å dendra våro vandriar minoritets-tjibb. Mero tji planlegge å bliddra jikk aktivist for rotipa (sikto karas resänderomani andri Svedik-Temmen), men sikto mero trissa flere vandriar, ninna væsjnus rota kettanes, bliddra samtalen hårtano. Sikto mero færnissa rotar mer ninna vandriar, leddra mero mer rotipa. To mero, Rotipa bliddra manders si-tjibb åt tjibb mero bruktarar ninna radikal sannhetsfortelling. Ninna mero rotar, enten manders forfedres dialekt aur vavries, pinjar mero lik mero honkar keri. |
| A Romani scholar I turn to for advice from time to time once told me that to learn about and connect more deeply to your heritage is embodying Romanipe, the Romani values of solidarity and connectedness. There are many things I cannot do as someone who grew up on the outskirts of Romani-traveler culture. I cannot speak to the traveler experience or growing up Romani. I see my pale skin in the mirror and I am aware of how I do not face the same discrimination as those who “look” Romani. I am also aware of how people are skeptical of me. Some people come into minority communities from the majority seeking to make a career out of “minority studies” or “reclaiming their heritage” in a public and fame or fortune-seeking method. They turn themselves into self-appointed representatives for the culture they actually have little knowledge of. I would never want to be that person. | En romani lærd jeg henvender meg til for å få råd fra tid til annen fortalte meg en gang at det å lære om og knytte seg dypere til arven din er å legemliggjøre “romanipe”, romaniverdiene solidaritet og tilknytning. Det er mange ting som jeg kan ikke gjøre som en person som vokste i utkanten av romanikulturen. Jeg kan ikke snakke til den reisende-romani-opplevelsen, eller det å vokse opp romani. Jeg ser min bleke hud i speilet, og jeg er klar over hvordan jeg ikke møter den samme diskrimineringen som de som ”ser ut” romani. Noen ganger vil folk komme inn i et minoritetssamfunn fra majoriteten som søker å gjøre en karriere ut av ”minoritetsstudier” eller ”ta tilbake arven sin” på en offentlig eller berømmelsessøkende måte. De gjør seg selv til selvutnevnte representanter for kulturen de faktisk har lite kunnskap om. Jeg ville aldri vært den personen. | Jikk romano-gåsjvaro manusj mero samtus putjar for rakkripa, jikk-volta rakkra to mero at å leddra å koble to deros romano-arv ifann honkar å legemliggjøre “romanipe”, aur romano-hårtipar ta solidaritet å tilknytning. Dåva honkar bute dingser mero tji kanfara kera sikto jikk manusj sikto bliddra gavo avri vandiar-kulturen. Mero tji kanissa rakkra omtus vandri-opplevelse aur bliddra gavo sikto hårta vandri. Mero dikkar manders pærno mårti å mero janar at mero tji drissa savvrige diskrimineringen sikto vandriar sikto “ser ut” romano. Mero pinjar også at gana honkar skeptisk omtus mero. Jekk manusjar avar to minoritetssamfunn fann flesteparten å kera karriere ta “”minoritetsstudier” aur ”gjenvinne arven sin” andri offentlige å berømmelses- aur loviar-økende metoder. Desjno bliddrar sikto selvvalgte representanter for jikk kultur desjno kammar kun kutti kunnskap omtus. Mero tji færnissa bliddra sikto dåva manusj. |
| But I can speak the languages of my ancestors and other travelers – Rotipa, Pogardi, Shelta, and I can help others who have lost their languages regain them. That is when I feel the most secure in my Romani identity. My Romani-language skills are not something anyone can take away from me. They are the results of hours of listening to and memorizing vocabulary. They come from long conversations with travelers and they are how I live my heritage. | Men jeg kan snakke språket av mine forfedre og andre reisende – rotipa, pogardi, shelta, og jeg kan hjelpe andre som har mistet språket deres ta dem tilbake. Det er når jeg føler meg sikrest i min identitet. Mine romani-språk ferdigheter er ikke noe noen kan ta fra meg. De er resultatet av timer med å lytte til og memorere ordforråd. De kommer fra lange samtaler med reisende, og de er hvordan jeg lever min arv. | Mero nasjtar rakkrar manders forfedre tjibb å vavrie vandriar – rotipa, pogardi, shelta å mero nasjtar hilpra vavrie sikto kammar misjtra kavas tjibb to å le dåva topale. Dåva honkar ninna mero pinsar mest tjatjo andri manders eget indentitet. Manders rotipa ferdigheter tji honka tikknot jekk kanfarar le fann mero. Dåva kammar ava fann timtararar ninna å sjunna to å memorere ordforråd. Dåva kammar fann samtaler ninna vandriar å dåv honkar sikto mero jiddrar manders arv. |
| That connection is why we must protect our language, even if the melody of the language changes in revitalization efforts because Rotipa is an undeniable marker of who we are and where we come from. When we speak it is an act of resistance and authenticity. There will be many who police who is Romani – and as someone who has fallen on the wrong side of that border I often feel it is not my place to legislate it. Nonetheless, I have found as I grow older and my language skills grow stronger I care less about who says I am or am not a traveler, and I want more than anything else to pass the language and culture on, so that trauma gets smaller in each generation while traveler identity blossoms. | Den tilkøblingen er derfor vi må beskytte språket vårt, selv om melodi til språket endrer i revitaliseringsarbeid fordi rotipa er en sann markør for hvem vi er of hvor vi kommer fra. Når vi prater romani er det en handling av motstand og autentisitet. Det vil være mange som overvåker hvem som «egentlig» er romani – og som en som har falt på feil side av den grensen, føler jeg ofte at det ikke er mitt sted å si det. Likevel har jeg oppdaget at etter hvert som jeg blir eldre og språkkunnskapene mine blir sterkere, bryr jeg meg mindre om hvem som sier at jeg er eller ikke er en reisende. Jeg ønsker mer enn noe annet å videreformidle reisende-språket og kulturen slik at traumer blir mindre for hver generasjon etter hvert som den reisende-identiteten blomstrer. | Dåva lettan honkar hasjta våro nasjtar beskytte væsnjus tjibb, selv om tjibbs knærkepa bliddrar annerledes andri tjibb-revitalisertaripa-fakkipa, fordi rotipa honkar hårta markør ta manusj våsnjus honkar å karar fann. Ninna våsnjus rotar, bliddar dåva sikto motstandshandling å hårtipa. Dåva honkar bute sikto kara omtus manusj honkar vandriar aur tji – å sikto manusj sikto kammar sjunna at mero tji honka hårta vandri, pinjar mero at mero tji farnissa penna omtus manusj honkar hårta vandri. Mero kammar latja uansett sikto gavo å manders tjibb-ferdigheter bliddrar hårtano at mero tji bryr mander omtus manusj pennjar mero honkar aur tji honka hårta vandri. Mero færnissar mer enn savo vavrit å formidle tjibben å kulturen videre, sikto traumen bliddrar mindre for sass fremtidige generasjoner mens vandriar-identitet blomstrer. |
redaktionen@dikko.nu
Att vara en oberoende tidning kostar pengar därför använder vi oss av crowdfunding. Det innebär att människor med små eller stora summor hjälper till att finansiera vår verksamhet. Magasin DIKKOs insamlingen sker via swish: 123 242 83 40 eller bg: 5534-0046
Vill du annonsera eller sponsra, synas eller höras i våra media?
Kontakta oss på redaktionen@dikko.nu
eller ring 0768 44 51 61
IBAN: SE19 9500 0099 6042 1813 4395
BIC: NDEASESS
