“Hvem er romani?” spør Ian Hancock i en tekst[1] som nylig ble publisert hos Dikko. Dette er et veldig interessant og viktig spørsmål, både fra et kulturelt, politisk og samfunnsvitenskapelig perspektiv. Det er også et personlig spørsmål jeg har stilt meg selv helt siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Jeg er oppvokst med å høre at en side av familien min er av romani-opphav (nært i tid), og har fått dette bekreftet i større og større grad, til tross for at det har vært uklarheter og perioder med tvil underveis. Det har faktisk dukket opp flere sannsynlige romani-forbindelser i slektstreet mitt siden sist jeg skrev en artikkel om denne tematikken.
Selv om jeg har røttene, og har hørt om dem gjennom hele livet, er jeg imidlertid ikke oppvokst med språket og kulturen. Familien vår hører heller ikke til de mange som er blitt direkte frarøvet disse tingene av staten, med vold.
Jeg har tidligere skrevet[2] om hvordan jeg har valgt å omfavne romani-identitet i voksen alder, ikke som en plutselig erstatning for alt annet (noe som i mitt tilfelle ville vært rart, kunstig og grunnleggende uærlig), men som én del av meg selv, i tillegg til andre, og selvfølgelig i full åpenhet om eget ståsted. Om ikke andre reisende hadde akseptert det, hadde jeg heller ikke kunnet gjøre det.
Selv om jeg ikke er enig med Hancock i alt, er jeg enig med ham i at folk som ikke er oppvokst i kulturen, i utgangspunktet ikke bør gjøre seg til talspersoner for kulturen. Derfor har jeg valgt å ikke være det.
Akkurat dette siste er et tema som har opptatt meg en god del i det siste.
Man skal passe seg for å mene for mye om hva andre bør og ikke bør, men jeg mener faktisk – og nå snakker jeg spesifikt i romani-sammenheng, ettersom interndynamikkene kan være temmelig ulike i ulike minoritetsgrupper – at folk i min posisjon bør vise forsiktighet, og først og fremst fokusere på å lytte og lære på en respektfull og ydmyk måte. Det betyr ikke at man ikke skal kunne ha egne meninger, men det handler om å anerkjenne begrensningene i sitt eget perspektiv og forståelsesgrunnlag.
Om du først skal snakke “på vegne av”, så bør det, slik jeg ser det, helst være fordi du blir bedt om det. Kanskje er det fordi du har levd i kulturen så lenge at du har lært den på en dyp og genuin måte. Kanskje er det fordi folk oppfatter deg som en som kan formidle romani-perspektiver på en måte som er forståelig for andre. Uansett vil en slik forespørsel være en stor tillitserklæring.
Så kan man kanskje lure på hva som er forskjellen på det jeg beskriver her, og det å være det Hancock kaller en non-Romani ally. Utad er forskjellen kanskje usynlig, men den er der likevel. Forskjellen er følelsen av tilhørighet. Forskjellen ligger i selve grunnlaget for motivasjonen for hvorfor man engasjerer seg. Forskjellen ligger i følelsen av å være en del av den felles romani-historien som begynte i India for tusen år siden og som fremdeles skrives, her i Norden og andre steder, den dag i dag.
Hancock skriver om hvordan tap av romani-identitet kan skje på ulike måter, blant annet gjennom “the historical loss of Romani identity through circumstance”. Min egen familie vaklet helt på grensen av dette; det eneste vi hadde igjen, var selve bevisstheten om romani-opphav. Men vi hadde denne bevisstheten, og jeg opplever dette som viktig og vesentlig. Hancock skriver om “unacknowledged ‘Romani blood’” i europeiske befolkninger. I vår familie var romani-opphavet acknowledged; forbindelsen var ikke brutt.
Hvordan kan en som meg leve ut romani-identiteten uten å ta plass på feil måte? Det kjennes egentlig ikke så vanskelig. Jeg har venner og kjente som er romani, og vi snakker sammen om historie, slektsforskning, språk og kultur (og alt mulig annet!) på nettet eller over en kopp kaffe. Når de forteller meg om romanikulturen, forsøker jeg så godt jeg kan å lytte med ydmykhet. Jeg leser nyheter om romani-tematikk og romani-politikk i Norge og andre land. Jeg har lært meg en god del av språket, og vil gjerne lære mer. Jeg prøver å løfte innsidestemmer fra romanifolket når jeg kan, og forsøker også å bidra til folkeopplysning om romer og romanifolk i sosiale medier, slik jeg har gjort i over ti år. Jeg hører ofte på romani-musikk, og når jeg en gang iblant har anledning til å delta på et arrangement om romani-tematikk, er jeg glad for muligheten.
Det er på disse ganske hverdagslige måtene jeg uttrykker den delen av meg som er romani. Og det er mer enn nok for meg.
[1] https://dikko.nu/ian-hancock-who-is-romani/ (hentet 4.4.2024)
[2] https://dikko.nu/det-er-jo-mitt-folk/ (hentet 4.4.2024)
redaktionen@dikko.nu
Att vara en oberoende tidning kostar pengar därför använder vi oss av crowdfunding. Det innebär att människor med små eller stora summor hjälper till att finansiera vår verksamhet. Magasin DIKKOs insamlingen sker via swish: 123 242 83 40 eller bg: 5534-0046
Vill du annonsera eller sponsra, synas eller höras i våra media?
Kontakta oss på redaktionen@dikko.nu eller ring 0768 44 51 61
IBAN: SE19 9500 0099 6042 1813 4395
BIC: NDEASESS
